Indiasdatter

  Hei,  Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her.. Det siste året har vært ett spennende år på denne fronten, samtidig har det også vært slitsomt mtp. alle tankene jeg til tider har.  Som flere vet nå så har min reise blitt en bitteliten del av Nrk dokumentaren "Gitt bort" som handler om Christian Strand som hovedprofil, Priyangika Samanthie og Magnus Helio Holen, som alle er adopterte. Vi følger deres reiser for å finne svar.  Sist fredag var jeg buden til Oslo av NRK som har laget denne dokumentaren og det var ei spent indisk adoptert jente som møtte opp på Vega scene i sort kjole og helt ubrukte glitterstøvletter. Jeg var nervøs og skalv inni meg, men da jeg kom dit, så kjente jeg en viss ro... Vi var mange der, mange med mørk hudfarge, mørkt hår, andre former på øynene og forskjellige dialekter. Likheten er at vi er adopterte.  Vi fikk se første episode av "Gitt bort, der Christian presenterer seg selv, familien og selvsagt deler av sin hist...

Klokka er 0900 en søndag morgen, og jeg sitter på min favoritt plass her i Trondheim, Gråkallen 💖. Her kan tankene bare vandre, men denne gangen ville jeg skrive de ned og kanskje poste de.  Hva vil det si å være god nok??? For meg er det i to tråder nå... Neste helg blir jeg 41 år! Mitt 5 år som singel og egentlig ikke så ready to mingle lengre .. Jeg har det jeg trenger, en fantastisk pappa til mine to fantastisk gutter som alle tre er mine beste venner og livet mitt, en enorm hjertevarm familie som jeg ikke kunne klart meg uten, og en haug med hverdagshelter, små og store, som hver dag står klar med gode ord og klemmer og støtte i hverdagen💖 For alle de er jeg god nok, det vet jeg, på samme måte som alle de er mer enn god nok for meg.  Men som singel så er det jo også en grusom dating jungel der ute. Jeg orker ikke, men likevel så hender det at man kan gå en tur eller en kaffe, bare for å bli kjent med nye mennesker. Trivelig det😝. Ingen forventninger og forpliktelser.. ...

Kjære alle sammen 😊 Dette er kanskje det 10. forsøket på å skrive ett innlegg om noe som vekker oppsikt i media her i Norge den siste tiden. Det har tatt fyr i hjertet mitt og jeg brenner for dette. Jeg skriver ikke dette bare for å dele, men også for meg selv, for å rydde i på plass tankene som fyller hodet mitt for tiden. Før jeg begir meg ut på resten så vil jeg trekke inn noen sitat jeg har skrevet før i andre innlegg. Utdrag fra innlegget: «Adoptert? Hva er egentlig det»? « Når jeg skal fortelle barna mine hva det vil si å være adoptert så har jeg fortalt dem at det betyr at mamman og pappan min i India ikke kunne ha meg i livet sitt, fordi de kanskje var fattige og ikke hadde mulighet til å ha barn selv, eller at min mamma var veldig ung og derfor ikke så noe annet valg enn å gi meg fra seg. Det å adoptere bort ett barn, vil for meg si at de gir barnet sitt en sjanse her i livet. De gir ikke opp, eller svikter barnet sitt, heller tvert imot. Når jeg nå selv er mor, så er d...

 Hei😀 Som jeg har skrevet i beskrivelsen av denne bloggen, så handler den om min reise tilbake til mitt ukjente liv, men den er også en arena for meg (og andre om de vil), der jeg kan tømme meg for tanker, følelser og meninger som dukker opp. For meg er denne skrivinga terapi gjennom gode og dårlige tider. Dette innlegget vil kanskje handle litt om meg, men jeg tror flere vil kjenne seg litt igjen og ikke alt handler om meg, men også hypotetisk over livets lykke. Lykka kjæm itj rekan på ei fjøl Det e bittelittgrann flaks Resten må du gjørra sjøl For mang balla i lufta Gir altfor mytji søl Lykka kjæm itj rekan på ei fjøl Synger DDE og ja, det er noe i det, er det vel ikke? Hva vil det egentlig si å være lykkelig? Er det når den store kjærligheten banker på døra? Når man blir foreldre? Når man vinner i lotto? Blir man lykkelig av rikdom? Når noen viser oppmerksomhet og bekreftelse? Når alt i livet går din vei? Når man har alt man trenger i livet? Når livet e...

 Hei igjen,  Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her inne. Jeg har vel hatt den berømte skrivesperra, men samtidig så har denne jakta lagt en demper for meg, mest pga. korona da jeg fikk en følelse om at alt håp var ute, men også fordi jeg har vært litt redd for hva neste steg er.  I går så jeg filmen "Lion", om den gutten som ved triste tilfeldigheter mistet en del av livet sitt i 20 år, men klarte å finne hjem igjen på en helt utrolig måte.  Jeg har sett denne filmen 2 ganger, men det var før jeg selv reiste til India. Jeg gråt da også, men ikke på samme måte som i går. Da grein jeg veldig mye. Og tankene mine har siden da vandra en del. Jeg holder på å bli gal innimellom. Filmen er så utrolig og jeg kan ikke la vær å tenke, enn om det var meg. Når Saroo klarte å finne sitt opphav igjen via Google earth og god hukommelse, så skal det kunne være mulig? Eller? Jeg begynte å tenke, søke, google, og i natt har jeg drømt. Nye tanker.. Jeg vet at jeg har vært hos m...

 Avvisning.. det må være noe av det vondesrte som finnes, nei,d et er rett og slett for jævlig. Det gjør noe med ett menneske å oppleve å bli avvist. Hvordan kommer man seg videre? En avvisning kan være så mye og det kan komme fra forskjellige hold, men uansett, så riverr det i hjertet..  Jeg har opplevd å bli avvist, på forskjellige måter.. når man avvises, så mister man mennesker som har betydd noe for seg. Om det så er en kort periode, ett langt liv, eller til og med av noen som man aldri har møtt, emn som ikke vil vedkjenne seg sannheten om deg og den. Jeg har opplevd alt dette, og kanskje ikke snakket så høyt og mye om det. Skriving blir alltid min terapi. Om jeg deler det eller holder det for meg selv, det er min hemmelighet.. men denne deler jeg og den handler ikke om noe eller noen spesielle, men generelt, men ja, noe har trigget meg til å skrive dette.  Ord jeg har hørt om meg selv den siste tiden er ord som sterk, tøff, modig, selvstendig, sprudlende, livsglad, ...